Å slenge litt med leppa under en filmfestival kan få konsekvenser. Plutselig befinner man seg halvveis oppe i ei fjellside, i djup løssnø i 14 minus og med ski på beina.Jeg har lenge hatt tanker om å bestige Sjufjellet i Tamokdalen. Fjellet er 1086 meter høyt, og skal være unnagjort på godt under to timer. Til fots, altså... Fjellet er imidlertid enda mer populært vinterstid, med off-piste-kjørere som mer enn gjerne hiver seg utfor bratte heng med moderniserte nato-planker på beina. Selv har jeg inntil nå foretrukket turer i mer vannrett terreng, med blå swix istedet for skifeller som smurning. Inntil nå altså...
Under en middag på Tromsø Internasjonale Filmfestival ble det snakk om friluftsliv, skikjøring og slikt. På et eller annet tidspunkt kom diskusjonen inn på tindebestigning vinterstid, og muligheten for en slik tur til Sjufjellet i Tamokdalen. Siden man var i godt humør, sa undertegnede ja til å være med. Ikke hadde man brede telemarkski, ikke hadde man skredsøker, ikke hadde man det meste som trengs for en slik tur. Men ja sa man likevel...
Lørdag morgen 27. januar. Dagene i forkant har snøen lavet kraftig ned, og undertegnede håper på samme værtype også lørdag. Men den gang ei. Det er litt dryss i lufta, men ikke "dårlig nok". Det betyr tur for: Ørjan, Silja, Bamse og undertegnede. De to førstnevnte med brede telemarksski som holder dem relativt godt oppe på djup løssnø. De to sistnevnte med fjellski og poter, som synker i snøen. Bamse imidlertid mer optimistisk enn meg. (Det ligger til hunder å være optimistisk. Hadde dyr brukt hatter hadde hunder brukt baseballcaps, katter hadde brukt svarte mafioso-hatter, mens undulater hadde brukt sombrero (Naturlig nok. Hvilken hatt passr bedre til undulater enn sombrero. Hallo??!??!))Ved 11-tiden la vi veg oppover fra Fagerhaug. Tidsskjemaet var å være på toppen i løpet av tre timer, sånn at man kom seg ned igjen før sola forsvant. Det var kjørt skuterspor de første hundre meterne, men snart kom vi over i den djupe løssnøen, noe som senket framdriften kraftig. Etterhvert kom vi imidlertid over tregrensa, og til et parti der vinden har bedre tak. Dert betød mindre djup snø og enklere framdrift.
På dette tidspunktet begynte undertegnede å føle en viss optimisme. Sjufjelltoppen virket ikke så umulig å bestige likevel. Men snart begynte snøen å lage rare lyder. Det "dundret" når vi gikk. Med andre ord fare for skred. Litt lenger opp i fjellet så vi også sporene av et skred som hadde gått for ikke så lenge siden. Skredvakt Ørjan ble etterhvert såpass engstelig at vi bestemte oss for å snu. Ingen vits å sette livet på spill (Dette understrekes av nyheten vi fikk da vi kom ned: Snøskred med savna personer i Kroken, samt stor skredfare over hele Nord-Norge).Etter en sjokoladebit, flerret vi av fellene og kjørte ned igjen. For undertegnede gikk det ganske tregt, da vanlige fjellski ikke er de beste i djup løssnø. Likevel går det nok ikke lang tid før jeg legger i veg langs samme ruten. Sjufjellet skal beseires, men med litt bredere ski...
