Med lår fulle av melkesyre fra dagen før, trosset jeg snøvær og vind, og la i veg til Rødtind på Kvaløya. Mye folk i fjellet til tross det dårlige været, og jeg gikk nærmest i kø til toppen. Kult å få prøvd de nye skifellene, selv om det var litt plundrete å få de på plass. Blir vel bedre neste gang.
Etterhvert som jeg nærmet meg toppen ble sikten dårligere og dårligere, og det var praktisk talt umulig å se selve toppen før jeg var helt innpå.
På grunn av den kraftige vinden og dårlige sikten ble oppholdet på toppen kortvarig. Drakk litt vann, før jeg rev av feller, satte på hjelm, og satte nedover (etter beste evne...) Utrolig skøy å kjøre i pudder, og jeg fikk telemarkssvingen ganske så bra til! Men pføy, låra gjorde vondt! Skal sette drenering neste gang.
Nok en knall vinterdag i nord (men fortsatt mye vind i høyden), og nok en tur ut til Kvaløya. Tidlig tidlig søndag morra la Lina og jeg i veg mot toppen av Rødtind. Ingen tvil at Rødtind er populært, hele fjellsida er dekket av skispor og snowboardspor og andre spor. Siden Lina skulle nå et fly til Svalbard, snudde vi på rundt 400 moh, og kjørte ned igjen, også denne gang med eminent telemarksteknikk... Bildet under viser forresten to ørner som hang i lufta over Kvaløysletta da vi kjørte utover. Tøft!!
Etter noen dager med styggevær, titta endelig sola frem lørdag morra. Dermed lå alt til rette for lørdagstur til Lille Blåmann på Kvaløya. Turkompis for dagen var Lina Livsdatter.
Etter knappe to timers vandring kom vi frem til forsvarets linkstasjon på 660 moh. Her var så heldig å få komme inn for å varme oss, spise litt og se på Arctic Challenge på TV! Knall service! Forøvrig er ytterrommet bestandig åpent i tilfelle man skulle bli overraska av dårlig vær. Vi hadde fortsatt 180 høydemeter igjen til toppen, men valgte å snu på grunn av den kraftige vinden. 
Vi parkerte noen hundre meter fra gården Lauvli og la i veg oppover lia. Nysnøen gikk til langt oppå leggene og gjorde det litt tungt å gå. Også blodpumpa fikk nok å streve med. Etter en drøy kilometer kom vi over skoggrensa. Her ble det mindre snø og lettere å gå, men samtidig ble været dårligere. Værgudene pøste på med vind og tette snøbyger. I fornuftighetens navn lot vi topp være topp og satte kursen mot varden på 519 moh. Her rev vi av feller, satte på hjelm og gjorde oss klare for heftig kjøring i puddersnø!
Det ble ikke så mye heftig kjøring i puddersnø. Det hadde nemlig kommet så mye snø de siste dagene at farten nedover ble kraftig redusert. Men vi fikk da til noen svinger før vi nådde skogbandet og slakere terreng. Inne i skogen spiste vi lunsj før den siste biten ned til vegen. Strålende tur, men neste gang satser vi på blå skyfri himmel!
Etter noen raske nedkjøringer i Toppskardet tok vi turen over til den foreløpig lengste bakken, Rognmobakken på knappe 1300 meter. Brattere og tøffere, men definitvt hardere før føttene. Melkesyra smelte til midt i første nedkjøringa!
