Vasstinden, 29.07.2007

Skulle egentlig spille golf i dag, men var mere lysten på en fjelltur i finværet. Kjørte ut til Kvaløya med Vasstinden (950 moh) som mål. Parkerte ved Lauklines og la i veg oppover lia. Kjempevær, sol og varmt, og måtte kaste skjorta etter bare noen hundre meter. Ganske mye fluer gjennom skogen, men de forsvant da jeg kom opp på snaufjellet.

Jeg holdt god fart oppover, og nådde toppen på under halvannen time. Fikk forresten selskap av et reinsdyr siste bit av turen. Veldig fin utsikt fra toppen, spesielt ut mot Sommarøya og Håja. Kunne også se deler av Malangen, og mot Tromsdalstind. Turen ned gikk rimelig greit, bortsett fra at jeg kom litt for langt ut til venstre. Måtte slite meg gjennom litt kjerringris før jeg fant stien.

Brattlifjellet, 25.07.2007

For noen uker siden prøvde jeg å nå toppen av Brattlifjellet, bare for å oppdage at jeg var på fjellet ved siden av når jeg trodde jeg nærmet meg toppen. Sånne ting irriterer, og tanken om å nå den riktige toppen har murret i bakhodet siden.

Sletten kunne ikke være med denne gang, så derfor legger jeg i veg på egen hånd. På avstand ser turen grei ut; det er bratt i starten og deretter flater det ut mot toppen på 1200 meter.

Jeg parkerer ved den gamle Lilleng-hytta og legger i veg opp lia. Fra vegen ser det bratt ut, men der tar jeg feil. Det er enda brattere. Når i tillegg hele lia er dekket av meterhøg blom blir turen opp mer strabasiøs enn planlagt. Pokker: Glemte å nevne fluene. Tusenvis av fluer kretser rundt hodet mitt mens jeg sliter meg oppover lia. De biter ikke, men flyr inn i kroppsåpninger jeg ikke vil de skal fly.. For all del, de er sikkert næringsrike....

Etter en times gange runder jeg kanten og terrenget åpner seg. Jeg ser opp mot det jeg tror er toppen, og beregner å være oppe iløpet av tretti minutter. Jeg spiser litt sjokolade, drikker vann og skifter ullskjorte. Den jeg har på er kliss våt etter turen opp lia.

Etter noen minutter skjønner jeg at toppen er lengre unna enn jeg trodde. Ingen krise, selv om tåka begynner å sige litt på. Eggen jeg går på er nemlig stor og bred, og det skal mye til å miste retningen. Jeg runder nok en kant, og endelig får jeg øye på varden langt i det fjerne. Tåka blir tjukkere, men endelig er jeg snart på toppen.

Vel fremme stusser jeg litt. Varden er halvveis rast sammen, og det er ingen tegn til det trigonometriske punktet som i følge kartet skal være der. Tåka ligger tjukk, men jeg slår meg til ro med at jeg er på toppen. De få hundre meterne jeg ser videre i tåka er nemlig området flatt som en pannekake. Jeg ringer hjem, sier at jeg er på toppen, og hiver innpå en realturmat-pose. Etterpå tar jeg mine sedvanlige "se jeg er på toppen"-bilder.

Så letter tåka. Plutselig ser jeg hele Rostavatnet, og langt nedover Målselvdalen. Jeg ser over mot Dødesvatnet, og videre innover Rostadalen. Jeg ser også at jeg langt i fra er på toppen av Brattlifjellet! Jeg har fortsatt minst 500 meter å gå, og minst 50 høydemetre å klyve opp! Jeg vurderer de to alternativene i to sekunder: Gå opp eller gå ned. Jeg velger det første og legger i veg. Etter ett par hundre meter ser jeg den virkelige toppen i det fjerne og setter opp dampen.

To timer og 35 minutter etter starten er jeg endelig på den ordentlige toppen. Jeg gjør stoppet så kort som mulig, men tar meg tid til å ta noen bilder. Ringer også til far, som går ut med kikkert og ser om han ser meg. Det gjør han, og jeg vinker tilbake. Deretter går turen nedover igjen.

Jeg velger samme rute tilbake den første delen, men skrår deretter ned mot Tømmerelva, og håper vegetasjonen ikke skal være så tett på den siden. Jeg passerer noen fine små fossefall, og en liten lombola, før terrenget stuper nedover. Turen blir ikke enklere av at regnet snart fosser ned. Jeg sklir og faller nedover lia, godt hjulpet av den åleglatte vegetasjonen.

Halvvegs nede i lia bestemmer jeg meg for å krysse elva, fordi jeg syns terrenger virker mer åpent på den andre sida. Jeg åler meg ned til elva, som for anledingen går gjennom et lite juv, og oppdager at det er dypere der enn jeg trodde. Jeg hopper i det og vasser over. Terrenget på den andre sida ER åpnere, men like bratt, og etterhvert med like mye blom og geitrams. Glatt er det fortsatt, og jeg faller titt og ofte.

Men snart flater det ut, og det blir enklere å gå for mine ganske så vonde knær. Jeg kommer inn på en gammel vedveg, som følger meg den siste biten ned til vegen. Fire timer og 17 minutter etter avmarsj, kan jeg hive en søkvått sekk, en søkkvåt jakke og en søkkvåt meg selv inn i bilen.

Tror beina blir vonde i morra. AU!

Skjeggefjellet, 24.07.2007

Liten ettermiddagstur til Skjeggefjellet på xx meter. Sletten, Bamse og jeg la i veg fra et grustak ved Skjærhaugen og gikk opp langs en merket sti. Fin tur, selv om det var overskyet og kald vind. Vi brukte en knapp time til toppen.

Tromsdalstind, 11.07.2007

Jeg skjønner ikke helt hvorfor Tromsdalstind omtales som et hellig fjell og som en nasjonalskatt. Hva er sjarmen med å gå i kø! til topps på et fjell? For all del, turen er kjempefin i seg selv, men nasjonalskatt? NOT!

Vi syklet inn Tromsdalen, og parkerte der stien tar av opp gjennom lia. Djevelsk med åt gjorde første del av turen smått ubehagelig, men med snaufjellet kom vinden til unnsetning.

Fra vi parkerte syklene og til vi var på toppen tok det oss drøye to timer. Da er det nok verre med han sveitseren vi tok igjen halvveis oppi fjellet. Der satt han og røkte og lurte på hvor langt det var igjen. Han trodde han gikk opp på en ås, sa han.... Da vi møtte han på vegen ned hadde han ikke bevegd seg så veldig mange meterne. Apropos sære folk; Vi møtte også ei som gikk barbeint...

På toppen kunne vi konstatere at Tromsdalstind er et særdeles populært fjell. Klokka 12 samme dag var det lagt ut ny bok. De neste åtte timene hadde ikke mindre enn 40 mennesker skrevet seg inn i boka... Neste gang skal jeg gå på et fjell der folk ikke har vært på 40 år. Minst!

Sollidalsaksla og Fløya, 09.07.2007

Nok en «ti på topp»-tur, denne gang til Sollidalsaksla, og videre til Fløya, via Bønntuva.

Jeg tok buss ut til Solligården, og fant fram til den berømte ostesteinen nede ved vegen. Herfra går det en gammel kjerreveg ganske langt opp i Sollidalen. Fra jeg passerte ostesteinen til jeg var på toppen på 788 meter brukte jeg knapt én time og 20 minutter. Ganske imponert over meg selv: Jeg stoppet ikke en eneste gang på turen opp.

Etter en liten drytech-rast på toppen, gikk jeg videre mot Bønntuva på 776 meter, en strekning på knappe to kilometer. Lett og fint terreng å gå i, selv om jeg måtte bevege meg ned ett par hundre høydemetere først.
Fra Bønntuva var det slak nedoverbakke til Fløya på 671 meter. Deretter var det kun sjarmøretappen igjen, via fjellstua og ned til den nederste heisstasjonen. Totalt brukte jeg rundt tre timer og førti minutter på turen.

Blåbærtinden, 08.07.2007

Vi skulle egentlig gå på Ruten. Men da dét fjellet skya til, hev vi om på planene og kjørte inn i Tamokdalen i stedet. Mål: Blåbærtinden på 1442 meter.

Første del av turen gikk opp gjennom skogen, på høyre side av Sagelva. Fin og ryddig skog, men store mengder kjipe innsekter... Terrenget ble brattere når vi skrådde opp mot fjellryggen. Den siste biten opp mot skogbandet måtte forseres på alle fire, det samme måtte første kneik etter skogbandet også. Fin mose å bevege seg på første del av turen, men deretter overtok ura. Hovedsakelig fint å gå, men enkelte litt farlig på grunn av store løse steiner. Midt oppe i fjellet begynte det å blåse kraftig. Såpass heftig at vindjakka måtte på. Men da vi nærmet oss toppen avtok vinden, og helt på toppen var det helt vindstille og knallvarmt! Jeg sovnet nesten litt av etter å ha spist litt. Ikke var det innsekter heller. Meget sært.

Strålende utsikt alle veger fra toppen av Blåbærtinden (der det står en eldgammel varde som begynner å gro mose...). Vi kunne se Ulsfjorden, og helt ut mot Tromsø. Mot riksgrensa skimtet vi et vatn, men vi er usikre på om det var Moska eller Stor-Rosta.. Turen anbefales på det sterkeste.

Hillesøytoppen, 04.07.2007

Ny tur samme dag, men nå til Hillesøytoppen (siden vi var i området..) Vi parkerte ved den militære tunnelinngangen (foto forbudt) og la i veg mot 281 moh. Etter 16 minutter parkerte vi på toppen. Snart blir det krus på oss. Flinke er vi! Forøvrig strålende utsikt også her. Håja er ei råtøff øy.

Lakstinden, 04.07.2007

Knallvær på turen opp til Lakstinden (454 moh) på Kvaløya. Sletten og jeg parkerte på vegen ved Sandvika og la i veg oppover lia. Utydelig sti det meste av vegen, men uproblematisk å finne fram til toppen. Det virkelig store minuset var all kleggen på vegen oppover og nedover. Strålende utsikt fra toppen, mot Sommarøya og Brensholmen. Men er dette fjellet bare 454 meter høyt??