For noen uker siden prøvde jeg å nå toppen av Brattlifjellet, bare for å oppdage at jeg var på fjellet ved siden av når jeg trodde jeg nærmet meg toppen. Sånne ting irriterer, og tanken om å nå den riktige toppen har murret i bakhodet siden.Sletten kunne ikke være med denne gang, så derfor legger jeg i veg på egen hånd. På avstand ser turen grei ut; det er bratt i starten og deretter flater det ut mot toppen på 1200 meter.
Jeg parkerer ved den gamle Lilleng-hytta og legger i veg opp lia. Fra vegen ser det bratt ut, men der tar jeg feil. Det er enda brattere. Når i tillegg hele lia er dekket av meterhøg blom blir turen opp mer strabasiøs enn planlagt. Pokker: Glemte å nevne fluene. Tusenvis av fluer kretser rundt hodet mitt mens jeg sliter meg oppover lia. De biter ikke, men flyr inn i kroppsåpninger jeg ikke vil de skal fly.. For all del, de er sikkert næringsrike....
Etter en times gange runder jeg kanten og terrenget åpner seg. Jeg ser opp mot det jeg tror er toppen, og beregner å være oppe iløpet av tretti minutter. Jeg spiser litt sjokolade, drikker vann og skifter ullskjorte. Den jeg har på er kliss våt etter turen opp lia.
Etter noen minutter skjønner jeg at toppen er lengre unna enn jeg trodde. Ingen krise, selv om tåka begynner å sige litt på. Eggen jeg går på er nemlig stor og bred, og det skal mye til å miste retningen. Jeg runder nok en kant, og endelig får jeg øye på varden langt i det fjerne. Tåka blir tjukkere, men endelig er jeg snart på toppen.
Vel fremme stusser jeg litt. Varden er halvveis rast sammen, og det er ingen tegn til det trigonometriske punktet som i følge kartet skal være der. Tåka ligger tjukk, men jeg slår meg til ro med at jeg er på toppen. De få hundre meterne jeg ser videre i tåka er nemlig området flatt som en pannekake. Jeg ringer hjem, sier at jeg er på toppen, og hiver innpå en realturmat-pose. Etterpå tar jeg mine sedvanlige "se jeg er på toppen"-bilder.
Så letter tåka. Plutselig ser jeg hele Rostavatnet, og langt nedover Målselvdalen. Jeg ser over mot Dødesvatnet, og videre innover Rostadalen. Jeg ser også at jeg langt i fra er på toppen av Brattlifjellet! Jeg har fortsatt minst 500 meter å gå, og minst 50 høydemetre å klyve opp! Jeg vurderer de to alternativene i to sekunder: Gå opp eller gå ned. Jeg velger det første og legger i veg. Etter ett par hundre meter ser jeg den virkelige toppen i det fjerne og setter opp dampen.To timer og 35 minutter etter starten er jeg endelig på den ordentlige toppen. Jeg gjør stoppet så kort som mulig, men tar meg tid til å ta noen bilder. Ringer også til far, som går ut med kikkert og ser om han ser meg. Det gjør han, og jeg vinker tilbake. Deretter går turen nedover igjen.
Jeg velger samme rute tilbake den første delen, men skrår deretter ned mot Tømmerelva, og håper vegetasjonen ikke skal være så tett på den siden. Jeg passerer noen fine små fossefall, og en liten lombola, før terrenget stuper nedover. Turen blir ikke enklere av at regnet snart fosser ned. Jeg sklir og faller nedover lia, godt hjulpet av den åleglatte vegetasjonen.
Halvvegs nede i lia bestemmer jeg meg for å krysse elva, fordi jeg syns terrenger virker mer åpent på den andre sida. Jeg åler meg ned til elva, som for anledingen går gjennom et lite juv, og oppdager at det er dypere der enn jeg trodde. Jeg hopper i det og vasser over. Terrenget på den andre sida ER åpnere, men like bratt, og etterhvert med like mye blom og geitrams. Glatt er det fortsatt, og jeg faller titt og ofte.Men snart flater det ut, og det blir enklere å gå for mine ganske så vonde knær. Jeg kommer inn på en gammel vedveg, som følger meg den siste biten ned til vegen. Fire timer og 17 minutter etter avmarsj, kan jeg hive en søkvått sekk, en søkkvåt jakke og en søkkvåt meg selv inn i bilen.
Tror beina blir vonde i morra. AU!
