Søndagstur til Lille Blåmann på Kvaløya. Frøken Sletten hadde besøkt byens kafeer kvelden før, men dristet seg likevel ut på tur. Det syns jeg var flott, og vitnet om god sportsånd.Vi parkerte den grønne flue i Håkøybotn og gjorde klar for tur. Skismurning: rød swix (det eneste vi hadde med...), men etter knappe 100 meter skjønte vi at rød swix var en dårlig løsning på det våte føret. Vi valgte derfor å legge om til feller. Ikke verdens beste gli, men festet ble jo rimelig bra, noe som er en fordel i oppoverbakker (Ekspertene sier så..).
De første kilometerne gikk gjennom skog, langs Nordelva, og til foten av Lille Blåmann. Her ventet en "kruttrast" (les nøtteblanding). Egentlig skulle vi gå til Skitnskardfjellet ved siden av, men ble litt demotiverte på grunn av feilvurdering av distansen.
Opp mot Lille Blåmann ble terrenget brattere, og tempoet langsommere. Snart skiftet også været. Sol og varme ble bytta ut med skyer og sterk vind. Vi valgte derfor å snu noen hundre meter fra toppen. Tror det var klokt.Turen ned gikk kjappere enn turen opp. Det var så griseraskt føre at vi valgte å kjøre med feller den første delen. (Etterhvert oppstod det merkelige fenomenet at Sletten begynte å le mens hun kjørte nedover. Hun begynner visstnok å le når hun blir sliten. Historia forteller om den gangen Sletten var liten og gikk til omformeren. Også den gang ble hun sliten, og på turen ned løp og lo hun om hverandre...)
Nede i skogbandet ventet ny rast, i form av litt real turmat. Sletten valgte Chiligryte, mens jeg gikk for Royal Thai. Yummi! Siste del av turen gikk uten feller, og i god fart ned til Håkøybotn igjen. Fin tur!
