Rune planlegger litt

Turer under planlegging sommeren 2007: Høgligga i Rostadalen, Kirkestind i Kirkesdalen, Ruten og Hamperokken i Ramfjorden.

Breitind, 16.09.2006

Den årlige høstutflukten for NRK i Tromsø gikk denne gang til Bøvær på Senja. Senjas høyeste fjell heter Breitind, og ble besteget av ni nrk-medarbeidere lørdag. Med som kjentmann var Thor Olsen fra Senja turlag.

Vi gikk opp fra parkeringsplassen ved Svartholltunnelen, og kom etterhvert opp til Svarthollvatnet. Greit terreng å gå i de første kilometrene. Tempoet ble imidlertid holdt nede av store mengder blåbær.... Vi tok en rast ved foten av fjellet, før siste bit til toppen. Her ble terrenget mye brattere og verre å gå i. De siste hundre meterne måtte vi flere steder krype på alle fire. Turen ble ikke mindre strabasiøs av den sterke vinden. Smått ubehagelig når det er hundrevis av meter rett ned på alle sider. Men vi kom da opp til slutt, til 1008 meter over havet. Herfra var det fin utsikt over blant annet Mefjorden og Husøya.

Da vi kom ned, kom regnet! Vi var litt heldig med været, ja. Vel tilbake i Bøvær hoppa vi på havet. Neste år skal vi gå på nabotoppen.

Reingjerdsfjellet, 04.09.2006

Kjapp kveldstur til Reingjerdsfjellet første mandag i september. Parkerte ved trafostasjonen ved Nysted, og gikk lia opp mot aksla. Deretter rake vegen mot varden på 654 meter. Overskya vær, men likevel fin utsikt mot Rostadvatnet og Fjellfrosken. Traff forresten på en sauflokk der oppe, en flokk med særdeles mange sorte får i familien. Ellers om været: Relativt rolig i lia, destod sterkere vind når jeg kom opp på selve fjellet. Godt over frisk bris...

Skaktardalen, 19.-20.08.2006

Strålende tur til Skaktardalen sist helg. Silja, Bamse og undertegnede la i veg fra Vetlenesbua i Dividalen lørdag ettermiddag. Bamse bar egen sekk for anledningen!

Vi slet oss opp åsen i strålende augustvær, og tok første (av mange...) rast ved ei mindre tjønn sånn halvveis opp på fjellet. Her tok Bamse det første av sine mange bad på turen. Et lite virvar av stier forvirret på vegen videre. Tempoet ble også holdt nede av enormt store blåbærmengder. Men antioksydanter er jo tross alt viktige oksydanter.

Etter å ha passert ett par fine skitbjørker, tok vi nok en rast ved bekken jeg har døpt Bamsebekken (ligger rett ved grensa til nasjonalparken, nedenfor Lillejerta). Her fyrte vi gassbluss, drakk kaffe (huskeliste til neste gang: Ta med nok kaffe og gass) og åt pasta tomatsaus og pasta ostesaus. Bamse fikk noe som jeg syns liknet på ostekuller med chilikrydder.
Full av energi brøt vi oss vei videre gjennom krattskogen, og snart kom Skaktarelva til syne. Her gikk det relativt flatt innover, og etter noen hauger kom de sagnomsuste lombolaene mellom Jerta og stuora Namna til syne. Her slo vi leir klokka sju lørdag kveld, etter å ha vandret nærmere halvannen mil. Jeg var sliten, Silja sliten, Bamse likeså. Kanskje ikke så rart at sistnevnte var sliten, siden han nesten hadde løpt dobbelt så langt som oss i løpet av dagen..
På tur i skog og mark er det bestandig koselig med bål, men inne på fjellet er utvalget av brensel relativt begrenset. Vi fant noe halvtørket kratt som vi etter mye plunder fikk fyr på (blås, blås blås....). Neste gang skal jeg ha noen tennbrikker med i sekken... Men for all del, vi fikk da kokt nok vann til en tynn kopp kaffe... sic.

Søndag morra klokka åtte våknet vi av at sola var i ferd med å varme teltet opp til bakovntemperatur. Ikke rart det føltes varmt, siden kulda kvelden før fikk meg til å sove med stillongs og ullgenser. Etter frokost vadet vi Skaktarelva, og tok en formiddagstur i retning Bumannsberget. Der fikk vi utsikt mot militærhytta og samehyttene ved Cievccasjavri ei knapp mil mot vest. Vi så også Likka-fjellan, og laaaangt i det fjerne Hattavarri.
Vel tilbake ved teltet ble det tid til en formiddagslur i sola, før vi pakket sekk og la i veg mot sivilisasjonen igjen. Første etappe ble på rundt 300 meter. Ute i elva så vi nemlig fisk! Hev uti med både spinner og flue, men fisken bare luktet på agnet. Tullfiskjævel. Skal ta rotta på deg med makk neste gong.

Turen tilbake gikk raskere enn oppturen, likevel begynte både føtter og skuldre å gi etter på slutten. Men for all del, skal snart tilbake. Strålende turterreng, selv om det var litt skummelt med all den nærgående bjørnen.

Langfjelltind, 15.-16.08.2006

Bare så det er sagt: Langfjelltind ligger lenger unna enn man skulle tro. Jeg brukte rundt seks og en halv time til toppen på 1507 meter.

Den første delen av turen gikk fra Ryplarstjønna på Diviåsen og opp mot det første platået på Langfjellet på rundt 700 meter. Det har vært flere meldinger om bjørn-observasjoner de siste ukene, noe som gjorde turen gjennom skogen ekstra spennende. Jeg så flere spor, men det var hovedsaklig elgspor. Likevel sang jeg høyt for meg selv, for å skremme eventuelle bjørner avgårde. I tillegg slo jeg vandrestavene mot hverandre og trente litt på å trekke kniven kjapt ut av slira...

Etter en ulendt tur gjennom skogen begynte klyvinga oppover. Den planlagte ruta "midt på" ble for bratt (folk med kart får spørre hva jeg mener...), og jeg valgte ei rute lenger ut mot høyre. Men også her var terrenget ulendt, og det tok tid å vinne høydemetere.

Etterhvert flatet terrenget ut, og jeg gikk langs høyresida inn mot de to vatnene som ligger på henholdsvis 712 og 704 meter. Like før det første vatnet hørte jeg en foruroligende lyd bak meg. Trodde først jeg hadde fått selskap av en bjørn, men istedet så jeg rett inn i øyene på en reinkalv. Litt lenger bort steg to store fugler til værs. Usikker på hvilke fugler, men det liknet på ørn.

Klokka var nå blitt kvart på fem, og ennå var jeg bare halvveis til toppen. Jeg slo leir like ved det største vatnet, og lagde meg en lekker liten drytechsak til middag. Deretter pakket jeg sekken så lett som mulig og la i vei mot toppen.

Stigningen opp mot 1100 meter var jevn, og terrenget relativt lett å gå i. Det skiftet mellom mosebunn og steinur. Likevel tok det tid før fjelltoppen kom noe nærmere... Den siste biten opp mot 1500 meter var også den bratteste. Her må man klatre i grov ur, noe som tar tid. Men det gikk da til slutt. Klokka 1937 nådde jeg varden på 1507 meter! Fantastisk utsikt innover Dividalen (tror jeg så Anjavatnet!), mot Rostadalen og utover Målselvdalen. Etter ei god pause på toppen gikk turen ned mot teltet igjen(gikk om kapp med sola....sola vant, på grunn av Ruten).

Jeg var nede rundt klokka 22. På dette tidspunktet var kroppen særdeles klar for søvn. Men uvant som man er med å sove ute, ble jeg liggende å høre på alle de rare lydene i vinden.. Tenkte på fluktveger i tilfelle bjørneangrep, men konkluderte etterhvert med at bjørnen ikke går så høgt opp i fjellet.

Våknet rundt klokka ni neste dag. Etter frokost pakket jeg sekken og la i veg hjemover. Fulgte ei anna rute tilbake. Gikk langs Trebekkene ned til Benelvdalen, og deretter Benelva mot Storvatnet. Gikk deretter lagshyttevegen resten av turen. Etter et ublidt møte med en myrbekk (ikke hopp over myrbekker med bein som gelé og med tung sekk på ryggen) var jeg endelig nede på vegen, tre gode timer etter avmarsj. Vel hjemme sovna jeg tvert av... Sliten ja. Nå venter Skaktardalen om to dager...

Flere bilder kommer når blogger.com begynner å virke skikkelig igjen.

Hattavarri, 13.08.2006

0621 søndag morgen tikket følgende melding inn fra onkel Knut: "Kjempevær. Blir tur". Bildet over viser været på toppen av Hattavarri rundt sju timer senere.....
Kvart over ni la følgende i veg fra Fagerheim i Tamok: Knut, Sissel, Bjørn, Steinar, Anita og undertegnede. Ruta vår: Opp framsida av hatten og gjennom det berømte hakket. Ei anna pulje gikk ei lettere rute opp fra Rotli. Rendez-vous: Toppen av Hattavarri på 1407 meter. Lett overskyet, men varmt: Rundt 17 grader.
Første del av turen skrådde vi jevnt opp mot hatten, uten de helt store problemene. Fin utsikt innover Tamokdalen, mot Rostafjellet og ned mot Øverbygd. Etter en times gange nådde vi Skilelvskaret (bildet over), hvor vi vadet over elva. Etter ytterligere klatring tok vi dagens første rast. Da kom også dagens første regndråper ("Kjempevær. Blir tur"..). Nå gikk ferden mer rett opp mot toppen. Her ble terrenget vanskeligere og brattere å ferdes i. Bakken bestod hovedsaklig av løs stein som tidvis raste ut når vi passerte. Duggregnet gjorde ikke turen enklere.

300-400 meter fra "hakket" kom tordenværet og tåka sigende på. Regnet og tordenskrallene ble såpass kraftige at vi måtte søke ly under ei berghylle. I 20 minutter klamret vi oss fast i påvente av bedre vær.

Etter ytterligere klatring kom vi til foten av det berømte hakket. På avstand ser fjellpartiet loddrett ut og umulig å forsere. Joda, det er bratt, men fullt mulig å passere, så lenge du tar det med ro. Turen opp gjennom hakket tok rundt 20 minutter, og vi kom endelig ut på høyre del av Hattavarri-platået, ved varden på 1390 meter.

Dessverre: Idet vi skulle til å nyte utsikten kom tåka, regnet og vinden ("Kjempevær. Blir tur".). Sikten var på maks 20 meter, men ikke verre enn at vi fant vegen til varden på fjellets høyeste punkt. Der møtte vi også gjengen som hadde gått opp fra Rotli.

Etter ei kort matpause i uværet fortsatte vi turen ned baksida av fjellet. Bratt terreng med grov ut gjorde det tungt å gå. Etterhvert lettet tåka, og vi fikk utsikt over området rundt Andorvatnet. Her skilte vi lag med Rotlipuljen. Vi fortsatte til venstre, rundt foten av Hattavarri og tilbake mot Tamokdalen. Vi skrådde ned lia mot Rognmo, og rundt kvart over fem var vi endelig nede på vegen igjen. Ironisk nok hadde skyene på dette tidspunktet forsvunnet. Hatten lå badet i sol opp mot en blå himmel ("Kjempevær. Blir tur").

Her er noen flere bilder fra turen.

Bilde 1, Bilde 2, Bilde 3, Bilde 4, Bilde 5, Bilde 6, Bilde 7, Bilde 8, Bilde 9, Bilde 10, Bilde 11, Bilde 12, Bilde 13, Bilde 14, Bilde 15, Bilde 16, Bilde 17, Bilde 18, Bilde 19, Bilde 20, Bilde 21, Bilde 22, Bilde 23, Bilde 24, Bilde 25, Bilde 26, Bilde 27.

Fløya, 07.08.2006

Den tredje "Ti på topp i Tromsø" gjennomført i dag, til Fløya. Forfriskende tur i regnværet, men nesten ikke mulig å se en dritt i tåka... Gikk opp den slake stien til høyre for fjellheisen. Tok den bratte vegen til venstre ned igjen. Brukte knappe to timer på turen, inkludert en kaffetår på fjellheisrestauranten. Tromsdalstind på onsdag?

Rødtind, 03.08.2006

Ny tur i dag, denne gang til Rødtind på Kvaløya! Ikke fullt så hardt som Blåmann, kun 486 meter over havet. Men fluene var flere. Fin utsikt over Kvaløysletta, Håkøya og Tromsøya. I tillegg kunne Blåmann skimtes i tåkehavet. Vurderte ei stund å gå videre til Kjølen (en tur på rundt 4 kilometer), men der lå tåka tjukk. Istedet ble rast med "krutt" fra Drytech. Neste utfordring blir trolig Hattavarri på søndag. Artig artig.

Store Blåmann, 02.08.2006

Blåmann på Kvaløya er ikke et fjell for nybegynnere. Det er bratt og ulendt. Flere steder må du krype på alle fire for å komme deg frem. Likevel er Blåmann et av de mest besøkte fjellene i landsdelen. Iløpet av min fem timer lange 2. august-tur møtte jeg over 20 personer på veg opp eller ned... Ikke dårlig en onsdag ettermiddag.

Jeg fulgte den vardete ruta til toppen. Men merkingen er relativt utydelig, spesielt øverst, noe som kan gjøre turen mer spennende enn nødvendig. Men du verden, alt er glemt når du når toppen, og ser utsikten... Har forresten registrert meg som deltaker i Ti på topp i Tromsø. Blåmann første fjell ut. Kun 13 igjen.

Rostafjellet, 29.7.2006

Ny tur til Rostafjellet, denne gang med tremenning Silja og Bamse (hund) på slep. Nydelig vær også denne gangen. Turen var forøvrig Siljas Rostafjelldebut. Langt mindre innsekter på toppen denne gangen, men særdeles mange flere i skogen. Selv Bamse hadde trøbbel. Bamse stiftet for øvrig nærkontakt med en harepus på veg ned aksla. Matmor ble litt sint, da ja... Det må også nevnes at Bamse prøvde ut samtlige myrpytter på vegen. Det er godt å være hund.

Turen opp og ned tok omlag seks timer, inkludert en lang rast på toppen. Måtte nemlig nyte utsikten over Rostavatnet. En god Skjærbekktjønn-kandidat, ikkje sant? Til høyre i bakgrunnen kan man skimte Dødesvatnet.

Rostafjellet, 8.7.2006

Rostafjellet i Målselv har vært med meg gjennom hele oppveksten. Fra hjemgården min på Nordgård, kan jeg se 7-8 forskjellige fjell. Det som ruver mest og vises best, er Rostafjellet. Til tross sin nærhet, tok det meg over 30 år før min første tur til toppen, høsten 2004. Turen fikk dessverre for undertegnede et helt annet utfall enn planlagt. Nok om det..

Årets første tur til Rostafjellet, startet klokka sju om morran den 8. juli. Gikk opp fra Kongsvoll. Brukte 2.25 til toppen og ca. 1.30 time ned igjen. Godt og varmt, men sinnsykt med klegg på toppen.

Rostafjellets høyeste punkt ligger på 1590 meter, men de fleste nøyer seg med en tur opp på Rostakulen, på rundt 1200 meter. Den enkleste vegen går fra Kongsvolltunet, hvor det er mulig å parkere. Deretter følges merket løype fra bak fjøset. Etter ett par kilometer passeres skoggrensa, herfra følger du rødmalte varder opp aksla. Holder du litt ut mot venstre, vil du støte på en bekk med klart og rent kildevann. Her kan du godt legge inn en liten rast/hvil.

Siste bit mot toppen er også den bratteste. Her blir det lengre mellom vardene (les dårligere merking...). Men man går hovedsaklig på mosebunn, så klatringa går greit. Helt øverst overtar ura, og her bør du nok ta det litt med ro. Deretter flater det ut fram mot varden.
Fra Rostakulen har du utsikt mot Langfjelltind, Hattavarri, Likka og Ruten. Du kan også se vatn som Takvatnet, Fjellfrosken og Dødesvatn. Fra varden på 1590 meter ser man helt til Moskavatn, Leirvatnet, og på gode dager også Stor-Rosta. Bildet over viser undertegnde med varden, samt Hattavarri i bakgrunnen.

Runes fjellturblog endelig på nett

Undertegnede har de siste åra brukt mer og mer tid i fjellheimen. Kanskje litt for mye vil enkelte si.... Uansett, her skal mine turer, store som små, med eller uten helikopter, nedtegnes. Kommentér gjerne om du vil.